Regi: Kai Johnsen
Skuespiller: Veronica Salinas
Musiker: Per Einar Watle
Dramaturgi: Tine Thomassen
Forfatter: Veronica Salinas
Plakat Design: Silvia Martinez

Dette er en monolog som ble spilt i 2009-2010

 

Den argentinske skuespilleren deler generøst sine barndomsminner med oss.

Hun har skrevet en monolog som ligger midt imellom scenisk fortelling og teater. Hun bruker sitt eget liv som materiale.

Vi er med henne i Buenos Aires, og i Nord-Argentina der hennes indianske bestemor bor. Barnet Veronica lever i to kulturer, og det er denne doble erfaringen hun kommer til Norge med. Det er med denne erfaringen hun skal finne seg til rette i Norge. Og dette forteller hun om fra barnets undrende posisjon.

Veronica Salinas er poet. Hun bruker det norske språket på en vakker og særegen måte. Hun forteller personlig, sensuelt, med en vemodig sødme, med humor og med kjærlighet.

Per Einar Watles gitar er en integrert del av forestillingen. Hans musikk utdyper og løfter teksten.

Sammen har de en viktig funksjon : De åpner hjerter …de åpner sinn…

Forestillingen gir kunnskap om en verden langt borte, men lar oss kjenne oss igjen i følelsene; slik blir vi litt klokere i møte med Veronica Salinas og hennes forestilling. Hun stiller flere spørsmål enn hun gir svar, hun tar oss med i sin undring.

Forestillingen kan brukes som inngang til en samtale om tilhørighet , om identitet…

Oslo 19. mars 09, Ragnhild Hilt